Mitt kall i livet

Ulla Oppermann Blankholm / Foto: Hannah Lindberg, Dreamstime 

 

38 år gamle Hannah Lindberg er født med hørselsskade og gikk som barn både på en døveskole og på en vanlig barneskole. To dager på det ene stedet og tre dager på det andre.

– Jeg hørte litt, men de to dagene jeg var på døveskolen følte jeg meg ikke som de andre fordi jeg kunne høre, og de andre dagene følte jeg meg heller ikke som de andre, fordi jeg ikke kunne høre så godt som dem. Jeg var ingenting. Jeg fikk en identitetskrise, og jeg vet hvor vanskelig det er for barn å ikke kunne høre, sier Hannah Lindberg og fortsetter: 

– Det var ganske tøft, men det kan ikke sammenlignes med hvor tøft det er for disse barna, sier hun og viser til barna i Irak og Kurdistan som hun nå prøver å hjelpe.

 

Hannah Lindberg

Siden 2019 har hun delt ut ca. 1500 høreapparater til barn i Irak og Kurdistan. I 2015 meldte hun seg som frivillig i Hellas under de store flyktningstrømmene og knyttet mange kontakter, inkludert til lederen for Medical Aid, som tok kontakt med Hannah Lindberg i 2019. 

– Han visste at jeg hadde et hørselstap, og han hadde et prosjekt som han trengte hjelp til. Det var blitt veldig vanlig med nedsatt hørsel etter bombeangrep i Irak, og landet kunne ikke hjelpe disse menneskene selv – det var det ikke økonomi til – så familiene måtte selv betale for høreapparater, noe de ikke hadde mulighet til, forteller Hannah Lindberg, som ble spurt om hun ville lede prosjektet fra Sverige.

Hun anslår at det er rundt 2000 barn i Irak og Kurdistan for øyeblikket som ikke får hjelp med hørselstapet, og at det kommer til 10 nye hver uke. Hun understreker at det kan være mørketall. Hun dro til Irak og Kurdistan for første gang i 2019, og har siden vært der et par ganger i 2021. Hun husker en gutt som var født døv og som ikke hadde fått noen hjelp for det.

– Han hadde ikke lært tegnspråk, og hadde ikke fått annen hjelp heller. Det er som å reise tilbake i tid – det var sikkert slik i Sverige en gang for mange år siden. Det er nok mye som må gjøres, mener Hannah Lindberg, som har en drøm om en dag å kunne åpne en døveskole i Irak, men som også er klar over at det kommer til å kreve mye tid, forberedelser og økonomi for å realisere drømmen.

Les også om proffsyklisten Elisabeth Sveum, som kan leve et normalt liv fordi hun tok tak i sin dårlige hørsel

Det er en enorm følelse
Hun har vært med ut for å se noen av barna få høreapparatene, og mange ganger forstår de det først ikke.

– Men familien, som ofte vil være med, forstår det. De blir så glade, og du ser hvor stor forskjell du kan gjøre for et menneskes liv, og da føles det godt å vite at du har mange flere høreapparater med deg – og vite at mange flere vil få gleden av dem. Det er en enorm følelse, sier Hannah Lindberg.

Hun vet at barna vil få et sosialt liv igjen og kunne følge med på skolen, og hun vet som sagt hvor forferdelig det er å måtte klare seg uten.

– Jeg tror alle kan gjøre noe, og jeg gjør det jeg kan. Dette er min måte å bidra til en bedre verden på. Vi har et ansvar for hverandre, uavhengig av hvilken del av verden vi bor i, sier Hannah Lindberg og fortsetter:

– Jeg har alltid vært drevet av et ønske om å hjelpe – så mye jeg kan. Jeg har aldri vært redd for å reise ut i verden. Det er mitt kall i livet. Det er slik jeg ønsker å leve, og det er dette jeg kommer til å gjøre resten av livet, sier hun og utdyper at barna hennes på 11 og 13 år har blitt vant til at hun er borte fra tid til annen.

De forstår det godt, men vil gjerne ha moren sin hos seg også. Hun er alene med dem, noe som ikke gjør det lettere, men hun prøver å involvere dem. De har for eksempel solgt armbånd i klassen sin for å samle inn penger.

– Jeg prøver å vise dem at det finnes en verden utenfor Sverige. De liker ikke at jeg er borte, men de er stolte – og de forstår det. De sier de låner ut moren sin til Irak, sier Hannah Lindberg, som jobber i Socialtjenesten.

Det ble holdt pressekonferanse i Kurdistand i forbindelse med utdelingen av de mange høreapparatene.

 

Du hører det du vil
Da Hannah Lindberg var fire år gammel, fant de ut at hun hørte dårlig, og det var også da hun fikk høreapparater. Hørselstapet var moderat på det tidspunktet og forsvant spesielt i tenårene. 

– Da jeg var barn var det ikke mye forståelse for at man var annerledes. Jeg ble mobbet og ville ikke bruke høreapparatene. Så jeg satte meg bakerst i klassen og hørte på musikk, for jeg orket ikke å høre på hva lærerne sa. De mente at jeg hørte det jeg ville, sier Hannah Lindberg, som virkelig har har slitt med at hun ikke har vært som alle andre når det var det eneste hun ville. 

Hun tror det er annerledes å vokse opp med hørselstap i dag.

– I dag hadde jeg nok stått mer opp for mine rettigheter og insistert på at det ikke er noe galt med meg. At jeg er like god som alle andre. Den gang var det ingen forståelse verken fra lærerne eller fra barna – og ikke fra de andre barnas foreldre heller, sier hun og minnes en episode der klassen måtte flytte klasserom fordi akustikken var så dårlig.

Som 9-åring fikk hun høre at de andre barnas foreldre fortalte at det var på grunn av henne.

– Jeg husker fortsatt hvor annerledes jeg følte meg. Jeg ville bare forsvinne, forteller Hannah Lindberg, som ble kalt Deafhannah i byen Hofors hvor hun vokste opp. Hun forlot Hofors og flyttet til Stockholm, men kom tilbake da hun selv fikk barn, selv om hun hadde sverget på at det aldri ville skje.

– Stockholm er ikke et bra sted å vokse opp for barn, så jeg flyttet tilbake, men barna mine har det bedre her enn jeg hadde det. Men jeg har fortsatt folk rundt meg som mobbet meg den gangen, sier Hannah Lindberg.

Medical Aid har startet opp i Norge og er en ganske liten organisasjon. Hannah Lindberg er den eneste representanten fra Sverige. Det er tre i Norge og for foreløpig ingen i Danmark.

– Vi trenger folk som vil hjelpe – ikke bare for å få høreapparatene ut til de som trenger dem, men også for å få hjelp til å skaffe medisiner til syke barn. Det er helt fantastisk å kunne hjelpe på den måten, sier hun og fortsetter:

– Å se en gutt og hans familie bli så glade for et høreapparat gjør uendelig godt. Den lykkerusen er et adrenalinkick. Å vite at det har en slik effekt, er det som driver meg og får meg til å fortsette. 

Les flere artikler