Jeg trodde livet ville stoppe når jeg mistet hørselen

Den danske pop duoen Nik & Jay sin selvsikre opptreden bringer publikum til liv. Det er "hot, hot, hot" - og en fengende atmosfære som akkurat denne kvelden – akkurat her og nå - er noe helt spesielt. Michelle Hviid legger en hånd over det ene øret for å fornemme hvordan det vil være når hun om få dager har blitt operert for en fem centimeter stor hjernesvulst, og har blitt døv i høyre øre. Det kommer ikke til å bli bra. Hun begynner å gråte. Hun har hatt svært nedsatt hørsel på det ene øret i flere år uten å ha oppdaget det, men tanken om å miste hørselen helt på det ene øret bringer en veldig sorg. Det store fokuset på hørsel kan virke nesten absurd når hun faktisk risikerer å ikke våkne etter den kompliserte hjerneoperasjonen, men det gir ganske god mening for Michelle Hviid:

- Tankene kjørte et merkelig parløp i hjernen opp til operasjonen. Fir min egen del var jeg ikke redd for å dø, for jeg hadde levd et vilt liv og gjort alt jeg ønsket. Men jeg var livredd for å forlate barna mine, sier Michelle Hviid og fortsetter:

- Døden var ikke noe jeg hadde kjent på før, så jeg på ett vis følt meg udødelig, og klarte ikke forstå ideen om at jeg skulle dø. Derfor var det hørselen som ble helt sentralt for meg. Musikk har alltid vært en stor del av livet mitt, og jeg kunne ikke engang forestille meg hvordan det ville være å leve helt uten evnen til å høre på det ene øret. Jeg var sikker på at livet ville stoppe når jeg ble døv på det høyre øret etter operasjonen.

Pressure creates diamonds

Hun visste at hun skulle burde slutte å jobbe, skyve alt til side og vie all sin tid til sine barn. Men det kunne hun bare ikke. Hun orket ikke å se på dem, vel vitende om at hun snart ville være borte. Samtidig fikk hun det travelt med å tjene penger, for hvem andre kunne gjøre det når hun ikke er der lenger. Som selvstendig næringsdrivende takket hun ja til alle foredragsforespørslene som kom inn, og fikk det dermed enormt travelt opp til operasjonen.

- Jeg vil ikke si at jeg ikke reagerte. Jeg hadde to sammenbrudd, og ved den ene anledningen sto jeg og skrek over en kjøledisk i en dagligvarebutikk fordi jeg ikke orket mer. Men ellers måtte jeg leve videre, sier Michelle Hviid, som vurderte å få en tatovering av en musikknote bak høyre øre for å vise sin takknemlighet for de 42 årene øret hadde gitt henne muligheten til å glede seg over lyder og musikk.

Det ble med tanken for tatoveringens del, og i stedet bestilte hun en ring som hun plukket opp kort tid før operasjonen. På bloggen sin skrev hun: «Pressure create diamonds. I dag skal jeg hente den nye ringen min. En stor vakker uslepen diamant på en ring fra Rough Diamonds. Den betyr alt for meg. Den symboliserer råstyrke. Meg."

Vennene hennes spleiset på en øredobb som Michelle Hviid gjerne skulle ha kjøpt selv, men som hun ikke hadde råd til, fra smykkedesigneren Josephine Bergsøe. Maya Bjørnsten fra Rough Diamonds ga øredobben en diamant som lignet den i ringen, og da Michelle Hviid plukket opp øredobben, var det til hennes store overraskelse gravert inn ett ord: Råstyrke. En evne, et trekk - som Michelle Hviid føler seg nært tilknyttet, og som senere ble tittelen på hennes populære bok. Hun bærer øredobben på venstre øre, og det forenkler kommunikasjonen at hun bare kan si: "Det pyntede øret kan høre." Det andre øret er hun, som forventet, døv på i dag.

 

- En ting som er å vite at man skal bli døv i det ene øret, det er noe helt annet å faktisk bli det, og å endre vaner du har hatt i 42 år. I begynnelsen etter operasjonen var jeg veldig syk, og da jeg tok telefonen holdt jeg den mot høyre øre, og avsluttet samtalen fordi det ikke var noen. I det minste trodde jeg det ikke var noen der. Det kan også være morsomt: For eksempel har jeg nettopp planlagt en tur der vi må bestige et fjell, og der har jeg fortalt kjæresten min at han må gå ytterst, for da kan jeg høre hva han sier, sier Michelle Hviid og utdyper at kjæresten er døv på venstre øre.

Det ble ikke så ille med musikken som hun hadde fryktet, og hun går fremdeles mye på konserter og hører mye på musikk, og heldigvis har det ikke blitt slik hun fryktet da hun la hånden over øret på Nik & Jay konserten.

- Det vanskeligste var nok at jeg ikke kunne høre noe hvis jeg la meg på venstre øre. Jeg kunne ikke høre barna gråte eller om det kom en tyv. Akkurat det tok meg 9-10 måneder å bli vant til. Nå er det bare en velsignelse for meg at jeg har muligheten til å stenge av for alle, sier hun og legger til at en av hennes største utfordringer er når en ambulanse kommer og hun er ute og kjører, fordi hun rett og slett ikke kan høre hvor lyden kommer fra.

Det er ikke min feil at jeg ikke kan høre

Michelle Hviid grunnla selskapet Running Dinner i 2002 i desperasjon over sitt eget singelliv, og fordi hun etter en kort flørt med online dating opprettholdt sin tro på at de mest ærlige møtene mellom to mennesker skjer gjennom øyekontakt. Konseptet, der folk spiser forrett, hovedrett og dessert med hverandre og deretter møtes til en stor fest, ble raskt stort, og i dag har over 100 000 single deltatt i Running Dinner. Hun har vunnet flere priser og er blant annet kåret til "Young talent of the Year" av Berlingske. I 2013 holdt hun mer enn 100 foredrag og skrev boken "Skru op for livet" – og hun innså at de mange foredragene gjorde det er umulig for henne å drive Running Dinner samtidig. Hun solgte derfor 50 prosent av virksomheten sin til forretningskvinnen Lotte Reimar, og i dag er Running Dinner satt på pause for Michelle Hviid, som fortsatt lever av foredragsvirksomheten sin. Hun er kjent for å være brutalt ærlig når hun holder foredrag, og det er hun også når det gjelder hørselen hennes.

- Hvis jeg sier til 10 tilfeldige personer at jeg er døv i det ene øret, så vil det definitivt være en annen som også har hørselsproblemer. Men de sier ikke det. Jeg sier det hele tiden. Jeg kan ikke forstå at mennesker kan gå gjennom livet uten å si det, forklarer Michelle Hviid og legger til at hun noen ganger sier: "Beklager, jeg kan ikke høre" - der folk responderer "Åh, unnskyld."

- De burde ikke si det! Det er ikke deres feil, men det er heller ikke min feil. Det er ingens skyld,  og det er ingen skam i det, men det er der uansett, og jeg kan ikke forstå det i det hele tatt. Jeg er nok ikke så tabuberørt, sier Michelle Hviid.

Hun har nylig vært i Himalaya med sønnen, der de satt tjue mennesker i et mattelt. Alle ønsket å sitte ved enden av bordet fordi det var i nærheten av utgangen. Michelle Hviid sa til en mann at hun gjerne ville sitte der, fordi hun ellers ikke kunne høre.

- Da sier han ganske sint at han også gjerne vil sitte der. Jeg hater at jeg må ha en slags for spesialbehandling, for det kan virke som om jeg er arrogant, og det gjør det noen ganger, fordi folk ikke kan se på meg at jeg ikke kan høre. De tror bare at det er jeg som er den morsomme. Men det endrer ikke det faktum at jeg synes du skal være åpen om hørselstap og døvhet, også fordi det gjør det lettere for andre, sier hun og legger til:

- Livet blir mye lettere å navigere hvis man kan stole på hverandre. Det er ikke som om folk sier: ”jeg liker ikke døve”, på samme måte som at de ikke liker nazister.

Jeg har virkelig levd

Hun har ikke alltid vært så direkte som hun er nå. Ikke i det hele tatt. Det kom en dag da hun som 25-åring fikk en følelse som lagret seg permanent: Jeg kan ikke tilfredsstille alle. Hun husker også den nøyaktige dagen - hvor friheten til å være direkte fikk en plass i livet hennes - en dag da hun gikk inn i en kul klesbutikk, hvor en sinnsykt vakker ekspedient husket navnet hennes og sa: "Hei Michelle, du vil ikke komme hit å få en kopp te? ”

- Jeg tenkte: Nå er jeg en av de kule! Hun stilte mange spørsmål mens vi drakk te, og jeg snakket løs og fikk kjøpe noen klær til halv pris. Da jeg kom hjem og skulle låse meg inn, ringte min gamle sjef og sier at han forstår at jeg nettopp har fortalt at han og jeg en gang hadde en affære. Jeg hadde nettopp fortalt det til kjæresten hans!

Hun hadde spesifikt spurt: "Hva med den gamle sjefen din?", Og Michelle Hviid hadde fortalt ... Hun gikk inn i leiligheten og la seg på gulvet fylt med en blanding av skam og pinlighet. Han har hatt sex med meg, men jeg skal ikke si det høyt, var en av tankene som fortsatte å gå gjennom hodet hennes.

- Alle de usagte reglene. Jeg brydde meg ikke om dem lenger. Og det var det jeg bestemte meg akkurat der! Jeg må bare leve opp til meg selv. Jeg driter i hva andre synes - akkurat der er jeg sannsynligvis som en 80 år gammel dame, lyder det fra Michelle Hviid.

Hun er ikke i tvil i det hele tatt om hva hun har vært lykkeligst med i sitt liv så langt:

- At jeg har levd. Jeg er drevet av det jeg vil, ikke av frykt. De største fallgruvene for mange er frykten for hva andre tenker. Den har jeg overkommet, og det er jeg veldig stolt av. Jeg har virkelig levd - ikke bare på lørdager - jeg har virkelig levd en stor del av livet mitt, og jeg er så stolt av det, sier Michelle Hviid og legger til at hun noen ganger blir spurt i forelesningene sine om hun lever annerledes nå , hvor hun har vært nær døden.

- Det er mange som endrer liv når de har en nær-døden opplevelse, men jeg levde også som jeg ville før jeg ble syk. Du skylder deg selv det. Hvorfor vente til du blir syk? spør hun.

Imidlertid har en ting endret seg - hun har blitt flinkere til å finne glede i de små tingene: å hente datteren sin fra skolen uten at hun vet det, sende et uventet postkort til en venninne. Små ting som gjør henne glad. Hun er fortsatt ikke redd for døden på egne vegne, fordi hun virkelig har levd det livet hun ønsket seg, og det gjør hun fortsatt.

Les også en annen gründeres opplevelse av både hørselstap - og veldig dårlig syn

Les mer